Livet er simpelthen ganske enkelt, men...

Nå som dere vet årsaken til hvorfor jeg amputerte mitt første ben i 2010, så er det den samme årsaken til hvorfor jeg også måtte amputere det høyre benet 31.mai 2017. Eneste forskjellen var at denne gangen tok jeg valget selv, etter mange utmattende forsøk om å beholde også denne foten fra å amputere. Hvorfor tok jeg ikke begge med en gang for syv år siden, så slapp jeg å gå igjennom den samme prosessen igjen, tenker du kanskje?

Forestill deg selv og være 23 år uten legger, i din aller beste alder. Med et kroppsfokus uten like som jente, det å føle at man ikke kan skille seg ut fra det som er "normalt", selvbilde, blikk, kommentarer fra andre folk og ikke minst det å finne aksepten i det som har skjedd, og å leve livet videre med et protese ben - ja, det var det nok bare det. Det var nytt, hardt og det var en vanskelig tid, og mange tanker og ting måtte jobbes med og tilvennes på en helt annen og ny måte.

Det tok meg hele syv år, frem til mars i år og gjennomføre det valget jeg tok i mai om å amputere det siste benet - nemlig fordi jeg da hadde klart å akseptere meg selv for den jeg var og slutte å legge skjul på situasjonen med det ene protese benet. Det at jeg fant den aksepten, klarte jeg å takle blikk og kommentarer ved å overse det uten å føle på ydmykelse og sårbarhet. Det er ikke lenger en indre kamp jeg må ta. For akkurat dette gjorde jeg når jeg mistet mitt første ben. Jeg var oppriktig flau av å mangle et ben. Jeg ba ikke om de blikkene, jeg ba ikke om ignoransen eller kommentarene slengt fra folk selv om de ikke trodde jeg hørte hva de sa. Jeg er jo ikke døv, blind eller hjerneskadet fordi om jeg sitter i rullestol og mangler et ben eller to.

Livet er i simpelthen ganske enkelt for de som er friske. Det er klart livet leker med ulike utfordringer og urettferdigheter da også, og vi går i gjennom ulike faser hele livet. Men vi som blir utsatt for noe traumatisk, kjenner enormt på urettferdigheten livet har å by på, der faktisk livet blir snudd helt på hodet. Vi må gjennom både den psykologiske mestringen samt den fysiske mestringen. Henger ikke hodet med på lasset, ja... da er du fucked!

De som får hodet mitt til å henge med er definitivt familie, kjæreste og venner - som helt klart er uvurderlig i en slik prosess. Du er på ditt aller mest sårbare fase av livet med masse tanker som strømmer i gjennom hodet samtidig som man skal prøve å komme seg opp på bena igjen. Jeg er heldig som har familie, venner og kjæreste midt opp i alt dette, men hva med de som ikke har hverken av delene - spesielt familie. Hvordan klarer de seg? Dette gir en klump i halsen på meg. 

Når jeg skriver dette, så er det mange tanker som streifer meg. Jeg ser livet på en helt annen måte enn hva jeg har gjort før. Tjuefire år med et sykdomsforløp ut og inn av sykehusvegger har definitivt påvirket og formet meg i stor grad. Jeg har sett og ser, og har møtt og møter mennesker jeg aldri ellers ville ha truffet på ute på gaten. Det er mennesker med de største hjertene, omtenksomheten, empatien, forståelsen, medlidenheten og den uegoistisk tanken for andres tilstand til tross for deres egen. Jeg er så heldig som har fått møte på denne varmen til tross for den kalde verden som er der ute. 

Nå er jeg innlagt på Sunnaas Sykehus seksjon for ryggmarksskader, multitraumer og nevrologi innen rehabilitering etter amputasjonen min i mai. Aldri vært her før, men har hørt fra helsepersonell om at dette er et veldig bra sted for rehabilitering - noe jeg kan skrive under på. Føles litt rart å være tilbake på et slikt sted. Det er som å gå syv år tilbake i tid, til den gangen jeg første gang amputerte mitt venstre ben. Da var jeg på rehabilitering på Catosenteret i Son. 

Det er min fjerde dag her, selv om det føles ut som om jeg allerede har vært her i en evighet. Jeg har fått et team av koordinator, sykepleier, pedagog, sosionom, psykolog, fysio og ergoterapaut som skal hjelpe meg opp og videre i denne fasen. Så vidt startet med opptrening av kjernemuskelaturen for å bygge opp kroppen slik at jeg er klar til å gå med protese om to ukers tid.

Catosenteret 2010

#blogg #torsdag #livet #ryggmargsbrokk #amputasjon #leggamputert #sunnaas #sykehus #rehabilitering #tanker #mestring #livetleker #personlig #rullestol #funksjonsnedsettelse #instagram #celinehal

2 kommentarer

Ellen

03.10.2017 kl.22:56

Fantastisk bra skrevet! Føler på det samme selv. Var faktisk på cato senteret samtidig som deg, i me-gruppa. Har fortsatt me, men det går fremover. Har følt veldig på blikkene og kommentarene sånn som du. Håper du får en litt lettere hverdag etter hvert.

Celine Halvorsrud

04.10.2017 kl.16:53

Ellen: Så godt å høre at det er flere som kjenner seg igjen i det jeg skriver :) Moro at du husket meg også, og godt å høre det går fremover med deg. Jeg anbefaler deg å lese bloggen til Heleneragnhild; Hun hadde me i mange år.

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

31, Eidsberg

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits