Marerittet i 2010

Det at kroppen min ga meg en ordentlig wakeup call trodde jeg ville være en lettelse. Men det var heller det motsatte. Med en CRP på 400mg/L (normal CRP er mindre enn 5mg/L) den kvelden jeg var på randen til blodforgiftning, ante jeg ikke hva som var galt med meg. Jeg hadde ikke smerter i bare foten og bena lenger, det var overalt på hele kroppen.

Ambulansen hentet meg, kjørte meg til Ullevål sykehus akuttmottak. Her fikk jeg beskjed om at jeg skulle til Moss sykehus akuttmottak siden adressen min tilhørte Østfold, dermed ble jeg da kjørt en time ut til Moss sykehus, noe som gjorde meg rimelig forbannet. Hva skulle jeg på Moss sykehus å gjøre? Jeg har ingen pasientjournal fra dette stedet, og det er ingen som kjenner min pasient historie her. Legene selv skjønte ikke hvorfor jeg ble fraktet til Moss sykehus, og ville ikke engang ta i meg i frykt for å gjøre noe galt. De var enig med meg om at jeg ikke hadde noe her å gjøre etter å ha vært på Ullevål i flere år, og sendte meg tilbake til Ullevål sykehus dagen etter. Med så kraftige smerter som jeg hadde i kroppen var dette en traumatisk og forferdelig opplevelse. 

Mandag 22.februar 2010 ble jeg innlagt på ortopedisk sengepost på Ullevål sykehus. Jeg fikk operert inn en CVK i brystet siden kroppen min trengte væsketerapi, antibiotika og blod direkte i blodet etter at jeg nesten ble blodforgiftet. Siden jeg skulle ligge over lengre tid med væske og antibiotika er det mer praktisk med CVK og ikke PVK. En CVK (sentralt venekateter) er et kateter plassert i en stor vene i halsen, brystet eller lysken. CVK benyttes når pasienten trenger mer intensiv kardiovaskulær overvåkning, for bedre oversikt over væskestatusen, og for å kunne bedre bruke intravenøse medisiner eller væsker. Mens PVK (perifert venekateter) bare er nålen man som legges inn i en vene, eksempelvis på hånda eller underarmen. 

Da fikk jeg vite at jeg hadde blodtypen 0, så takk til alle dere som gir blod. Dagen jeg ble lagt inn på sykehuset hadde jeg ingen formening om at en amputasjon av benet mitt var det som skulle skje de nærmeste dagene. Jeg trodde denne runden også bare var en runde med ny intravenøs antibiotika behandling og ut igjen etter en uke. Men dette var alvorlig, og legene hadde rett hele veien. Jeg ble behandlet med medisiner og for å få immunforsvaret tilbake slik at jeg kunne gjennomføre en operasjon.

26.februar 2010 var operasjonsdagen. Det var dagen jeg skulle miste leggen min, en del av meg. Aldri i livet mitt har jeg vært så redd, i sorg og nervøs på et å samme tidspunkt. Hjertet mitt banket i hundre, samtidig som jeg prøvde å skjule tårene på vei til operasjonssalen. Frykten og tankene om det uvitende som smerter, synet på leggen som ikke lenger er der når jeg våkner opp fra narkosen og tanker om jeg klarer å gå igjen streifet meg.

Jeg må innrømme at det er litt vemodig, samtidig rart å gå tilbake i tid å lese hva mine tanker og følelser rundt det å miste en kroppsdel er. Frykten for det ukjente var det mest skremmende. Men jeg kom meg i gjennom det. Jeg hadde så mange støttespillere og heiegjenger rundt meg som muntret meg opp, samt den positive galgenhumoren fra familien gjorde tilværelsen lettere.

Operasjonen ble utført fire dager etter at jeg ble lagt inn. Husker veldig godt etter at jeg våknet opp fra narkosen at den dynen som lå over meg, den skulle ikke løftes på. Jeg ville ikke se hva som befant seg under den, selv om jeg var fullt klar over at deler av leggen min var borte. Jeg kunne føle at den var borte, kjenne smertene og tyngden av benet som var bandasjert med gips. Det var nok - kunne jeg føle det trengte jeg ikke å se det før jeg selv var klar. Hele prosessen føltes bare som en surrealistisk mareritt. 

To dager etter operasjon

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjo#funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #hverdag #livet #mareritt #surrealistisk #livetleker #utfordring #facebook 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

31, Eidsberg

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits