Tilbakeslaget som snudde opp ned på livet mitt

OBS! Sterke bilder

En splitter ny fase av livet mitt startet i februar 2010. Nevropatien hadde tatt over livet mitt etter åtte års sårstell behandling, utallige innleggelser og operasjoner på Ullevål sykehus. Til sammen i tjuetre år har jeg kjempet i mot denne kroniske sykdommen, som til slutt forårsaket en infeksjon i benstrukturen og resten av kroppen min. Seksten år med sår på venstre fot var over. Den var ødelagt, ferdig. 

Jeg gjennomgår og utfører ting på en smertenivå andre aldri ville ha klart å takle. Det er på grunn av sykdommen, og hva kroppen har lært seg å takle av smerte og ubehag alle disse årene. Jeg ville ikke hatt et liv dersom jeg bare skulle ligget i sengen eller på sofaen proppet full av smertestillende. Jeg unngikk helst å ta smertestillende da jeg ikke ønsket en avhengighet for det. For hva skulle jeg ta den dagen jeg var ordentlig dårlig, om jeg gikk på det hele tiden? Bare det å utføre vask av leiligheten var en mestringsfølelse. Det betydde ikke at jeg hadde en god dag, men at jeg klarte å være sterkere enn sykdommen for en del av dagen.

Jeg tror ikke de fleste hadde klart å håndtere å gå i gjennom en brøkdel av alt jeg har vært i gjennom. Hele livet har jeg pushet mine egne grenser. Hvor mye tolerer jeg og kroppen min? Det ender som oftest opp med influensa lignende symptomer som gjør meg enda dårligere. Hvorfor gjør jeg det? Jo, det er en innvendig følelse som gir meg en følelse av å kunne få til noe, klare noe - nemlig mestringsfølelsen som jeg nevnte tidligere. 

Alle har en tilbakeslag på et tidspunkt i livet. Jeg har hatt mange i løpet av disse tjuetre årene. Det har vært ganger der jeg har vært så dårlig at jeg føler at jeg bare ikke orker å takle sykdommen lenger, og har bare lyst til å gi opp. Men når man har en kronisk sykdom, så er ikke å gi opp et alternativ. Det er ikke som om man bare kan slutte å være syk, for sånn funker det ikke. Så man må bare fortsette å kjempe og håpe på det beste utfallet. Det er det jeg alltid har gjort, hele dagen lang, hver eneste dag i tjuetre år, selv med store smerter. 

En dag i februar 2010 sa kroppen min stopp. Nå er det nok. Jeg trodde jeg brygget på en influensa noen dager før det hele skjedde. Blodforgiftning har de samme symptomene, bare kraftigere. Legene hadde advart meg om at blodforgiftning kunne inntreffe meg, og i værste fall forårsake dødsfall på grunn av den kroniske infeksjonen, seksten år av og på med immundempende antibiotika behandlinger dersom jeg ikke valgte å amputere venstre leggen. 

Amputere leggen? Aldri i livet. Jeg fortsetter å gå med den halve foten og såret jeg har istedenfor å måtte amputere. Hvem vil ha ei jente uten ben? Hva med selvbilde? Selvtilliten? Som tjuetre åring var den jo dårlig nok fra før, og blodforgiftning... Alvorlig og skummelt tenkte jeg, men det skjer jo ikke meg.

Blodforgiftning er en tilstand hvor en infeksjon har medført en alvorlig betennelsestilstand i blodet og i mange av kroppens organer. Aldri på tjuetre år av mitt liv har jeg kjent en så uutholdelig eller lignende smerte i kroppen. Noe var galt, men jeg visste ikke hva det var. Jeg hadde kraftige febertokter, frostanfall, svekket allmentilstand der jeg var sengeliggende og klarte knapt å komme meg på do. Jeg ringte ambulansen for og få de til å kjøre meg til Ullevål sykehus. Normalt ville jeg har kjørt meg selv til legevakten, men det var umulig nå. Kroppen verket og bare det at noen tok på meg gjorde vondt. Jeg var på randen til blodforgiftning og alvorlig dårlig, forårsaket av infeksjonen i såret. Dessverre husker jeg ikke så mye, men det endte med en akutt legg amputasjon noen dager senere. 

#blogg #tirsdag #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #ortopedi #sengepost #hverdag #livet #blodforgiftning #akutt #traume

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

31, Eidsberg

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits