Vanskelig karrierestart

Jeg nevnte så vidt i innlegget "Familien på ortopedisk poliklinikk, Ullevål" at jeg hadde flyttet til Oslo som sytten åring, og begynt på Wang videregående skole. Det var ikke enkelt å kombinere kronisk sykdom, utdannelse eller jobb. Mye fravær påvirket motivasjonen min, og følelsen av å ikke få skolen til var vanskelig å ta til seg. Ofte ville jeg glemme sykdommen jeg hadde ved å prøve å leve et normalt tenåringsliv, uten sårstell, sykehusbesøk og medisiner. Men det endte bare med at jeg fikk lenger sykehusbesøk enn vanlig. 

Jeg har prøvd meg på ulike utdannelser siden videregående skole. Første valget etter Wang var å studere jus ved UiO, men karaktersnittet mitt nådde ikke opp til det jeg virkelig ønsket. Bjørknes privatskole var løsningen for å nå de karakterene jeg trengte for å komme inn. Jeg begynte på jusen, men følte at dette ble for tungt for meg å kombinere med helsen, så jeg sluttet. Da ble BI Handelshøyskole med internasjonal markedsføring en interesse. Jeg trivdes veldig godt på BI. Gode forelesninger, dyktige lærere og hyggelig sosialt samhold.

 Wangballet 2006

Mens jeg gikk på BI ble jeg medlem i en Cheerleader gruppe som heter Midas. Aldri hadde jeg gjort eller vært med på noe lignende før på grunn av benet mitt. Men jeg ville gi det en sjans da dette virket gøy, spennende og jeg fikk mulighet til å bli bedre kjent med andre jenter på skolen. Selv om jeg hadde sår på venstre foten, så synes det det var litt skummelt å begynne med cheerleading. Jeg hadde jo ikke balansen eller koordinasjonen tilstede, på samme nivå som disse andre jentene. De var myke, spenstige og stabile, men dette var ingen hinder for meg. Dette skulle jeg også klare med tid. Cheerleading krever teamwork, og var det noe disse jentene kunne så var det nettopp dette, og jeg ble tatt godt i mot. Som medlem i cheerleader gruppen ble jeg utvalgt til flyer. En flyer er en av de som er på toppen av en feks pyramide. Det var en av mine største frykt, nettopp på grunn av høydeskrekken. Etter mange timer med øvelse fikk jeg det til,  å følte jeg endelig kunne mestre en annen oppgave enn sykdommen min. 

 Cheerleading teamet Midas

Moroa på BI varte dessverre ikke lenger enn ett år. Såret på venstre foten var blitt så alvorlig dårlig at legene hadde fortalt meg at jeg burde amputere under kneet for å bli frisk. Men jeg tviholdt på foten min uansett hvor dårlig det var og fortsatte med ukentlige sårstell, noen innleggelser underveis med intravenøs anitbiotika behandling helt til kroppen min en dag sa stopp og det endte med ambulanse til akuttmottaket. 

Etter at dette skjedde tok alt av utdannelse og karriere mål slutt. Jeg måtte fokusere på meg selv, min egen helse og rekreasjonen av tilstanden. Det var utrolig tøft å falle utenfor samfunnet når det kom til karriere og utdannelse. Disse tankene har headhuntet meg siden. Følelsen av å ikke være bra nok er en stor skuffelse man kjenner på så og si hver dag fordi man nettopp vil så gjerne bidra i et samfunn og føle at man er til nytte.

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #ortopedi ##hverdag #livet #cheerleading #skole #utdannelse #BI #wang #oslo

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

30, Eidsberg

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits