Opptur og stor nedtur

Etter å ha vært i intervju med en journalist fra Smaalenenes Avis, delte selveste Ordføreren Erik Unaas av Eidsberg kommune helgens reportasje av meg på sin Facebook side med tidenes største komplement. Jeg blir helt rørt og tom for ord over at jeg med min historie om sykdom og motgang kan imponere og inspirere så mange. Det er nettopp på grunnlag av dette  og alle de positive tilbakemeldingene som gjør at jeg ønsker å fortsette å skrive. 

 

I tillegg har jeg hatt en helt fantstisk helg. En av mine bedre helger på mange måneder. Jeg har ikke tatt meg en ordentlig fest siden mai, og det var før jeg amputerte. 

Den følelsen av å pynte seg, komme seg ut, være med nære og gode venner, treffe nye mennesker, lytte til musikk og drikke gir en piff i en ellers grå hverdag. Selv var jeg litt redd for hvordan det kom til å gå med krykker på et ben med høye hæler kombinert med mengder av alkohol og masse mennesker. Ikke minst den følelsen av å være handikappet blant nye mennesker. Overraskende nok gikk det ganske så bra. Alle viste respekt og omtanke, og jeg satt ikke igjen med en følelse av å ikke være inkludert selv om jeg ikke kunne bevege meg stort. Rullestolen kom godt med da jeg kjente alkoholen i kroppen utover kvelden. 

Jeg er glad jeg fikk denne muligheten da uken min ikke startet så bra. Allerede før helgen begynte jeg å kjenne smerter i lysken. Det er et dårlig sykdomstegn for meg. Noe som betyr at kroppen brygger på en bakterie eller infeksjon. 

I dag ble jeg på ny innlagt på ortopedisk sengepost på Ullevål sykehus med påviste streptokokk bakterier i amputasjonssåret med intravenøs penicillin behandling, uviten om hvor lenge. Det ble et stort frustrasjonsutbrudd. For jeg er så vanvittig lei. Dette er min femte innleggelse på under syv måneder, og to ganger etter siste amputasjon. Det føles ut som det aldri tar en ende på dette styret. Håpet om at dette skulle ta slutt var da jeg foretok den siste amputasjonen i slutten av mai. Hva gjør jeg galt? Det er det som streifer tankene mine. To skritt frem og ti tilbake. Alltid et tilbakefall når man går rundt med et håp om at "denne gangen" er den siste. Jeg får så vondt av alle rundt meg også som blir berørt av min situasjon. Nedtur på nedtur, gang på gang. 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

30, Eidsberg

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits