Livet på Ullevål Sykehus

Da var helgen over, og man er tilbake i hverdagen. Alle er på jobb, mens jeg sitter igjen her hjemme i stuen å prøver å få tiden til å gå. Må innrømme at jeg begynner å dø litt av det. Normalt ville jeg ha vært på farten et eller annet sted. Det føles ut som jeg har mistet litt kontroll over livet mitt. Det er en litt uforklarlig følelse, men kanskje du kjenner til det? Jeg kan i hvert fall nå si at sykdommen har tatt over livet mitt. Inntil videre da selvfølgelig, men inntil videre virker bare så fjernt akkurat nå. Jeg bor om dagen hjemme hos mamma og hennes samboer i Askim. Det er lettere for meg å boltre meg rundt her på egenhånd med rullestolen og krykkene da alt er på en flate. Er det en ting jeg virkelig for testet så er det min egen tålmodighet og kjenne på det å være alene. Det og da kunne skrive en blogg, og i tillegg kunne dele mine opplevelser, oppturer, nedturer og utfordringer med dere blir en form for terapi, samtidig som jeg ønsker å inspirere og motivere. Så tusen takk for at dere har valgt å lese, dele og sende meg de fineste tilbakemeldingene på bloggen.

 Foto: fotobyline

Etter å ha vekslet mellom Riksen og Sophies Minde i alle år, begynte jeg nå på Ullevål Universitetssykehus. Hver uke ble jeg hentet i taxi å kjørt tur/retur en time hver vei til ortopedisk poliklinikk bygg 6B. Jeg var blitt femten år, og var nå for gammel til å bli kjørt av pappa, og måtte klare meg på egenhånd. Det var skremmende! Jeg hadde ikke lenger en høyre hånd som kunne slå i bordet dersom det var noe uklart eller noe som skulle vært gjort annerledes. Han var absolutt ikke redd for å rope høyt. For hva kunne en femten åring slå i bordet eller rope høyt om? Jeg hadde ikke nok kunnskap rundt min egen sykdom til å uttale meg til legen, og fikk diktert opp fra pappa hva jeg skulle si til enhver sårstell time dersom noe var uklart eller galt. 

Dr. Hvaal, en ortopediske overlege som tilsynelatende kan hele fødsels og personnummeret mitt utenat en dag i dag ble min lege opp i gjennom femten år. En fantastisk, ydmyk og forståelsesfull lege, litt vimsete men de fleste leger er vel noe eksentriske. Jeg er glad jeg fikk akkurat han som min lege. Sykepleier Anita var spesialist på å skjære ned hard og død hud med skalpell, og dette er en viktig prosedyre å gjøre om man har nevropati eller diabetes sår. Den harde huden kan nemlig sprekke og nye sår oppstår, som igjen kan bli langvarig eller kronisk. Etter mange timer med sårstell hos Anita begynte jeg selv å lære meg teknikkene med sårstell og bruken av skalpellen. Jeg ble absolutt ikke opplært til dette av Anita, men jeg observerte alt hun gjorde og var villig til å lære det selv, slik at jeg kunne utføre prosedyren på egenhånd. Jeg ble min egen sykepleier å skiftet på såret to ganger om dagen, morgen og kveld. Oftere på sommeren. Det gikk jo ikke alltid like bra når jeg skulle utføre prosedyren på meg selv, da det hendte jeg skar litt dypt eller for mye. Dere tenker kanskje at jeg fikk mye ansvar for føttene mine som barn, men med tiden ble turene til Ullevål sykehus og stell av eget sår en rutine og en del av hverdagen for meg. Det ble litt som å pusse tennene hver morgen og kveld.

 

I syv år gikk jeg til sårstell på Ullevål sykehus å fikk behandling av venstre foten. Det var et stort håp om at de klarte å få såret til å gro. Men jeg fikk beskjed fire år senere om at det dessverre ikke var noen håp om få såret til å gro på denne måten, uten å måtte legg amputere. Problemet var at et åpent trykksår under foten med lite sensibilitet kunne føre til kronisk infeksjon og blodforgiftning ved konstant bruk av sterke antibiotika. Det var det eneste som holdt meg oppegående, ukentlig sårstell og medisiner. Jeg ble ofte akutt innlagt de syv årene på grunn av infeksjon å lå på ortopedisk sengepost i flere uker med intravenøs antibiotika behandling, og problemet kom bare tilbake hver gang jeg var i aktivitet (som i å leve et normalt liv) eller belastet foten. Jeg trosset legens råd om å amputere, og fortsatte ukentlig (opptil flere) besøk på poliklinikken, inntil kroppen min sa stopp.  

#blogg #tirsdag #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #hverdag #livet

3 kommentarer

Sol

26.07.2017 kl.08:40

❤ ord blir fattige ❤ så modig! Tenker på deg.

Celine Halvorsrud

26.07.2017 kl.23:00

Sol: Tusen takk for koselig kommentar <3

Damian

27.07.2017 kl.13:09

Jeg har ikke ord for hvor sterk og modig du er Celine. Jeg har hverken møtt eller sett deg før, men du har allerede blitt et forbilde for meg. Jeg bare innser mer og mer at livet er for kort til å bry seg om negative bagateller. Ønsker deg bare det beste. "The only disability in life is a bad attitude"

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

30, Eidsberg

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits