Skole og funksjonshemming

Dere har nå fått innblikk i min kroniske sykdomstilstand etter å ha lest de to forrige innleggene, og tenker sikkert at jeg ikke har gjort annet enn å oppholde meg på sykehus hele barndommen, og at jeg mistet mye av den nettopp på grunn av det. Det er klart den var langt i fra normal, men familien min sørget for at sykdommen min ikke skulle ta over livet mitt. Jeg ble oppdratt til å ikke føle meg annerledes, og det er en viktig symbol som viser at; selv om jeg har vært gjennom noen veldig vanskelige tider, kan jeg fortsatt ha et fantastisk liv, være stolt av den jeg er, og fortsatt gjøre store ting.

Jeg var aktiv som barn og som tenåring. Det var ikke ting jeg ikke kunne gjøre som normale friske barn kunne. Jeg syklet, stod på ski, hadde danse timer på danseskolen, kjørte snowboard i alpinbakken, drev med hesteridning, kjørte lett motorsykkel og reiste verden rundt. Svømming var det eneste jeg ikke kunne delta i på skolen på grunn av såret. Noe som jeg synes er litt leit en dag i dag, nettopp fordi jeg er redd for å svømme i vann i frykt for å drukne. Det var i hvertfall det jeg trodde, men realiteten var det at jeg ikke turte å vise ryggen eller føttene mine foran andre mennesker.  Min første skitur Min første tur til Disney World i USA

Barneskolen var tøff. Men jeg husker så godt at jeg hadde verdens snilleste skole frøken på Mysen barneskole. Svanhild heter hun. Hver gang jeg havnet på sykehuset så satte hun av "Celine tid" i klassen der de skrev koselige kort og brev som ble sendt til meg på sykehuset. Det var den koselige siden ved å ha en kronisk sykdom, for det var alltid noen som tenkte på deg. 

Jeg har som sagt vært funksjonshemmet i utgangspunktet hele mitt liv (hvis du ikke har lest tidligere innlegg, er det i de to siste innleggene). Jeg har blitt gjort narr av flere ganger enn jeg kan huske. Barn på skolen kan være veldig grusomme. Jeg husker på barneskolen, på sommeren da jeg satt i rullestol en gruppe barn hvisket, lo og pekte på bena mine. De gjorde narr av hvordan jeg gikk når jeg hadde leggskinnen min på, samt at jeg fikk slengt ordet neger etter meg på grunn av min mørkere hudfarge. Det gjorde vondt. Det var ikke som jeg ønsket å være på denne måten. Jeg hadde jo ingen kontroll over det. Derifra begynte jeg å dekke og gjemme foten min ved å sette den bak høyre leggen, selv med sokker på.

Det at jeg var syk førte også til at jeg var mye borte fra skolen på grunn av sykehusinnleggelser og behandlinger. Dette gjorde det vanskelig for meg å få venner og en vennegjeng da jeg ikke kunne være med på leker og andre sosiale aktiviteter siden jeg satt mye av tiden i rullestol eller hoppet på krykker. Da var lillesøster godt å ha, selv om hun var noen år yngre. Men jeg måtte komme meg igjennom barneskolen på en eller annen måte. Jeg måtte vise de at jeg var mer enn bare ei jente med rare ben som hoppet på krykker eller som satt i rullestol. Derfor inviterte jeg inn til klassefest på bursdagen min. Jeg var den eneste jenta som turte å invitere guttene også, og dette gjorde jeg hvert år til jeg var ferdig på barneskolen. Vi var hele tjuefem høylytte barn i hjemmet vårt, hvert år! Det var super suksess, og det endret hele synet de hadde om hun jenta med de rare bena. De så annerledes på meg, fikk en annen holdning til meg, og de så meg for den jeg virkelig var. Hysterisk for de som fortsatt gjorde narr av meg, og jeg innså at det var dem og ikke meg. 

 Fineste klassen, 1B - Mysen Barneskole 

Ungdomsskolen var en fantastisk tid. Min funksjonsnedsettelse var ikke lenger en like stor hets her som på barneskolen, klart den hadde sine sider den også.  Du kan sikkert selv tenke deg at livet som ungdom hadde sine utfordringer. Jeg var ikke en av de populære på skolen, men hadde noen få gode venner som jeg hadde med meg videre fra barneskolen, og som jeg en dag i dag kan kalle mine aller nærmeste. Jeg gikk på Eidsberg ungdomsskole, og er veldig fornøyd med å ha gått her. De tilrettela undervisningene, og jeg fikk ekstra timer utenom skoletid for å hente igjen det tapte. Sykdommen påvirket jo også skole karakterene mine, og jeg jobbet hardt for å ikke henge etter. 

Det var viktig for meg å føle at jeg passet inn og føle at jeg var som de andre normale ungdommene. Kroppsbilde og klesstil ble desto mer viktig. De stygge spesiallagde skoene jeg fikk ble byttet ut så fort jeg var ute av døren hjemme på vei til skolen, jeg hadde nemlig med andre par i sekken. Ortosen (leggskinnen) slang jeg et sted i hekken å tok den på meg før jeg kom hjem igjen. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for høye hæler. Skulle jeg på fest snek jeg med meg et par høye hæler å skiftet til de før jeg gikk inn til festen. Pappa kjørte alltid å hentet meg til og fra fester, så jeg kunne ikke ha de på meg da. Sånn holdt jeg på. Var det bra for såret på foten? Nei så absolutt ikke. Men jeg var en tenåring! Hvordan du så ut, og hva du hadde på deg var jo viktigst av alt.

#blogg #torsdag #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #mmc #ryggmargsbrokk #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #helse #livet #hverdag #skole #syk #barneskole #ungdomsskole #selvbilde 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

30, Eidsberg

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits