Skole og funksjonshemming

Dere har n ftt innblikk i min kroniske sykdomstilstand etter ha lest de to forrige innleggene, og tenker sikkert at jeg ikke har gjort annet enn oppholde meg p sykehus hele barndommen, og at jeg mistet mye av den nettopp p grunn av det. Det er klart den var langt i fra normal, men familien min srget for at sykdommen min ikke skulle ta over livet mitt. Jeg ble oppdratt til ikke fle meg annerledes, og det er en viktig symbol som viser at; selv om jeg har vrt gjennom noen veldig vanskelige tider, kan jeg fortsatt ha et fantastisk liv, vre stolt av den jeg er, og fortsatt gjre store ting.

Jeg var aktiv som barn og som tenring. Det var ikke ting jeg ikke kunne gjre som normale friske barn kunne. Jeg syklet, stod p ski, hadde danse timer p danseskolen, kjrte snowboard i alpinbakken, drev med hesteridning, kjrte lett motorsykkel og reiste verden rundt. Svmming var det eneste jeg ikke kunne delta i p skolen p grunn av sret. Noe som jeg synes er litt leit en dag i dag, nettopp fordi jeg er redd for svmme i vann i frykt for drukne. Det var i hvertfall det jeg trodde, men realiteten var det at jeg ikke turte vise ryggen eller fttene mine foran andre mennesker.  Min frste skitur Min frste tur til Disney World i USA

Barneskolen var tff. Men jeg husker s godt at jeg hadde verdens snilleste skole frken p Mysen barneskole. Svanhild heter hun. Hver gang jeg havnet p sykehuset s satte hun av "Celine tid" i klassen der de skrev koselige kort og brev som ble sendt til meg p sykehuset. Det var den koselige siden ved ha en kronisk sykdom, for det var alltid noen som tenkte p deg. 

Jeg har som sagt vrt funksjonshemmet i utgangspunktet hele mitt liv (hvis du ikke har lest tidligere innlegg, er det i de to siste innleggene). Jeg har blitt gjort narr av flere ganger enn jeg kan huske. Barn p skolen kan vre veldig grusomme. Jeg husker p barneskolen, p sommeren da jeg satt i rullestol en gruppe barn hvisket, lo og pekte p bena mine. De gjorde narr av hvordan jeg gikk nr jeg hadde leggskinnen min p, samt at jeg fikk slengt ordet neger etter meg p grunn av min mrkere hudfarge. Det gjorde vondt. Det var ikke som jeg nsket vre p denne mten. Jeg hadde jo ingen kontroll over det. Derifra begynte jeg dekke og gjemme foten min ved sette den bak hyre leggen, selv med sokker p.

Det at jeg var syk frte ogs til at jeg var mye borte fra skolen p grunn av sykehusinnleggelser og behandlinger. Dette gjorde det vanskelig for meg f venner og en vennegjeng da jeg ikke kunne vre med p leker og andre sosiale aktiviteter siden jeg satt mye av tiden i rullestol eller hoppet p krykker. Da var lillesster godt ha, selv om hun var noen r yngre. Men jeg mtte komme meg igjennom barneskolen p en eller annen mte. Jeg mtte vise de at jeg var mer enn bare ei jente med rare ben som hoppet p krykker eller som satt i rullestol. Derfor inviterte jeg inn til klassefest p bursdagen min. Jeg var den eneste jenta som turte invitere guttene ogs, og dette gjorde jeg hvert r til jeg var ferdig p barneskolen. Vi var hele tjuefem hylytte barn i hjemmet vrt, hvert r! Det var super suksess, og det endret hele synet de hadde om hun jenta med de rare bena. De s annerledes p meg, fikk en annen holdning til meg, og de s meg for den jeg virkelig var. Hysterisk for de som fortsatt gjorde narr av meg, og jeg inns at det var dem og ikke meg. 

 Fineste klassen, 1B - Mysen Barneskole 

Ungdomsskolen var en fantastisk tid. Min funksjonsnedsettelse var ikke lenger en like stor hets her som p barneskolen, klart den hadde sine sider den ogs.  Du kan sikkert selv tenke deg at livet som ungdom hadde sine utfordringer. Jeg var ikke en av de populre p skolen, men hadde noen f gode venner som jeg hadde med meg videre fra barneskolen, og som jeg en dag i dag kan kalle mine aller nrmeste. Jeg gikk p Eidsberg ungdomsskole, og er veldig fornyd med ha gtt her. De tilrettela undervisningene, og jeg fikk ekstra timer utenom skoletid for hente igjen det tapte. Sykdommen pvirket jo ogs skole karakterene mine, og jeg jobbet hardt for ikke henge etter. 

Det var viktig for meg fle at jeg passet inn og fle at jeg var som de andre normale ungdommene. Kroppsbilde og klesstil ble desto mer viktig. De stygge spesiallagde skoene jeg fikk ble byttet ut s fort jeg var ute av dren hjemme p vei til skolen, jeg hadde nemlig med andre par i sekken. Ortosen (leggskinnen) slang jeg et sted i hekken tok den p meg fr jeg kom hjem igjen. Jeg har alltid hatt en forkjrlighet for hye hler. Skulle jeg p fest snek jeg med meg et par hye hler skiftet til de fr jeg gikk inn til festen. Pappa kjrte alltid hentet meg til og fra fester, s jeg kunne ikke ha de p meg da. Snn holdt jeg p. Var det bra for sret p foten? Nei s absolutt ikke. Men jeg var en tenring! Hvordan du s ut, og hva du hadde p deg var jo viktigst av alt.

#blogg #torsdag #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #mmc #ryggmargsbrokk #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #helse #livet #hverdag #skole #syk #barneskole #ungdomsskole #selvbilde 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Celine Halvorsrud

Celine Halvorsrud

31, Eidsberg

Hadde du sett meg p gaten p vei til butikken, p byen mens jeg rocket dansegulvet i hye heler eller i alpinbakken med et snowboard p beina s hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte yet. The only disability in life is a bad attitude Instagram: @celinehal Kontakt: Celine.halvorsrud@me.com

Kategorier

Arkiv

hits